Hypnosens utvikling

Franz Anton Mesmer utviklet et system – ´magnétisme animal´ – basert på troen om at alle levende organismer inneholder en slags “magnetisk væske” og at ved å gjenopprette balansen i denne også kunne gjenopprette fysisk og psykisk helse. I begynnelsen brukte han magneter, men gikk siden bort fra dette, og brukte sine hender akkompagnert av atferd og suggesjoner som tok form av teknikker som vi i dag vet kan gi opphav til transeliknende tilstander.

James Braid er av mange ansett som den første som prøvde å forklare mesmerisme ut fra fysiologiske og psykologiske prinsipper fremfor en ”usynlig kraft”, eller “livskraft magnetisme”. Han lanserte i 1841 begrepet ´hypnose´ etter den greske søvnguden Hypnos for å skille det fra mesmerisme, da metodikken med dette begynte å ta mindre karakter av metafysiske forklaringsmodeller.

Jean Martin Charcot videreførte denne vitenskapelige tilnærmingen til studiet av hypnose, noe som gradvis snudde opinionen til fordel for hypnose i det medisinske miljøet i datidens Frankrike.

Hans elev, Pierre Janet, koplet effekten av hypnose til splitting av mentale operasjoner, og lanserte begrepet ´dissosiasjon´ som betegnelse på dette. Han benyttet hypnose bl.a. til å forsøke å reintegrere ´avspaltet´ materiale hos pasienter med det vi i dag kjenner som dissosiative lidelser.

En annen av Charcots elever – Sigmund Freud – ble ved siden av Charcot inspirert av to andre ruvende skikkelser i hypnosens historie; Ambroise Auguste Liébeault og Hippolye Bernheim. Disse påpekte i større grad enn tidligere betydningen av bruk av suggesjoner i transeinduksjon. Utover på tidlig 1900-tall benyttet imidlertid Freud hypnose i stadig mindre grad til fordel for fri assosiasjon og drømmetyding, og hypnosens status i medisinske og psykologiske miljøer avtok.

Det skulle en krig til for å gjenopprette dens status. Under første verdenskrig var det mangel på anestesimidler, og mange leger tydde til hypnose som anestesi for å gjennomføre operasjoner i felten.

Dette, sammen med bl.a. Clark Leonard Hulls studier av hypnose på 1930-tallet, samt omfattende bruk av hypnose som anestesi på ny under andre verdenskrig, medførte at hypnose som behandlingsmetode igjen kom inn i varmen. Hypnose viste seg også å være svært effektivt i forhold til å lindre “shell-shocks” – akutte stressreaksjoner under kamp – hos soldater.

Ernest Hilgard, og hans forskning på hypnose og kognitive prosesser, skal videre ha en ikke ubetydelig del av æren for å sette hypnose på den medisinsk- og psykologfaglige dagsorden i de følgende tiårene.

Milton Erickson er imidlertid kanskje den som mest har preget hypnosefeltet i etterkrigstiden. Han introduserte en rekke teknikker som skilte seg ut fra tidligere teknikker, og som i dag ligger til grunn for Ericksoniansk hypnoterapi. Suggesjonene her er ofte av mer indirekte karakter, som forslag, heller enn autoritative og direkte, og ofte lansert i det som tar form av vanlig samtale. Dette bl.a. i den hensikt å redusere den hypnotisertes motstand og i større grad åpne for aksept av de suggesjoner som blir presentert.